Mitt liv som forfatter…

…er ikke noe jeg blir rik av, for å si det sånn.

Jeg skulle ønske at jeg hadde et fantasisenter i hodet som boblet over av gode ideer. Slik er det dessverre ikke.

En bok er under konstruksjon, men det tar tid.

I mellomtiden skriver jeg noveller, men de kommer ikke som de berømte perlene på snora. Det foregår meget sporadisk. Jeg produserte og solgte en håndfull i 2016, og i dag har jeg solgt den første i 2017. Til gjengjeld solgte jeg den til både Norge og Danmark samtidig. Nå er jeg spent på svar fra Sverige.

I tillegg til å skrive, liker jeg å tegne og male (akvarell), og jeg tenker at jeg nå skal illustrere den novellen jeg solgte, for å se om jeg kanskje kan få inntekter den veien også. Jeg vet at noen gjør begge deler.

Så da har jeg litt å gi meg i kast med.

Drømmen er å kunne leve av å skrive og illustrere. Være min egen sjef og jobbe hjemmefra. Leve livet mitt på egne premisser.

Nå har jeg forstått at det å skrive er et håndverk. Og jeg har lært hvordan man setter opp skjelettet i en historie, og hvordan man skriver. Hvordan man kutter ut uvesentligheter og beskriver scener. Det jeg mangler er idéer.

writers block

Tregt på lesefronten

free_books_on_the_webDet går tregt på lesefronten for tiden. Jeg startet på en bok som ikke helt klarer å fange meg, men jeg skal lese den ferdig. Hjemkomsten, av Victoria Hislop. Hun som skrev Øya, som jo er en rasende bra bok. Hjemkomsten er sikkert like bra – det er bare hodet mitt som ikke helt får til om dagen.

I stedet for å lese, så skriver jeg. Jeg liker jo å skrive og jeg har fått en håndfull noveller publisert i Hjemmet her i Norge, og i Hemmets Journal i Sverige, samt danske Hjemmet. Det er da noe.

Nå prøver jeg å skrive en bok. Eller – jeg holder på å skrive en bok. Det er en ungdomsbok, for litt yngre ungdom/store barn. Den havner vel i kategorien Fantazy selv om den ikke inneholder de typiske elementene som drager, troll, dverger, store kampscener osv. Den handler om «lille» Mie – en norsk fjortenåring som blir plassert i en temmelig ugrei posisjon. Hun skal redde verden. Intet mindre.

Denne boken er påbegynt en lang rekke ganger gjennom en god del år, og har også vært helt lagt bort i noen år, men nå tror jeg faktisk at den er i gang på ordentlig og det takker jeg Forfatterskolen for.

Jeg har tatt noen skrivekurs tidligere, uten å bli noe særlig bedre til å skrive. Altså; jeg kan skrive – korrekt norsk osv., men det å lage en historie og vite hvordan den skal bygges opp for å bli lesverdig – se det er en helt annen sak og faktisk noe som kan læres. Forfatterskolen har lært meg masse som jeg hadde null og niks peiling på fra før.

Skolens rektor – Kristine Storli Henningsen – er voldsomt dyktig og motiverende, og flink til å lære fra seg. I tillegg kjøres det jevnlige webinarer med store, velkjente norske forfattere som deler av sin visdom og kunnskap. I tillegg kjøres også webinarer hvor vi lærer å «kill Our darlings» so to speak. Redigere vekk unødvendig støy. Det har jeg lært mye av, og det vet jeg at jeg ikke er alene om.

Flere av mine «medelever» har faktisk klart å få utgitt bok etter endt kurs, så her er det virkelig mye å hente. (I motsetning til andre skrivekurs jeg har prøvd opp gjennom tidene).

Skriving er et håndverk, har jeg fått lære. De aller færreste kan sette seg ned å skrive en bok fra perm til perm. Det ligger masse arbeid bak. Jeg som er en utålmodig sjel, har litt lett for å slurve i faget og vil gjerne fort frem, så jeg skriver synopsis (hovedtrekkene i handlingene) parallelt med manuset. De utvikler seg litt hånd i hånd, men det gjør jo også selve skriveprosessen litt treg. Det innser jeg. Hadde jeg gjort meg ferdig med research og synopsis først, kunne nok selve boken vært lettere å skrive.

Eksempel: jeg vet at Mie skal til Mount Shasta i California, så jeg skriver til hun kommer dit. begynner jeg å Google Mt. Shastas  historie, legender, ser på kart, finner byer og steder osv. Og da stopper jo skrivingen opp mens jeg roter og leter rundt på nett og finner det jeg vil ta med. Jeg burde ta for meg alt det først, slik at alt er klart i synopsisen før jeg begynner å fortelle historien. Men som sagt: utålmodig.

I tillegg er jeg helt i verdenstoppen når det kommer til prokrastinering. Utsettelse av ting.

Nå har jeg sittet her og prokrastinert bort en masse tid på dette blogginnlegget, for å slippe og fortsette der jeg slapp i går.

Mie har kommet til Mount Shasta, og tror hun er på ferie med tante. She’s in for a surprise.

Så – tidtrøyta er over. Jeg må skride til verket.

mt shasta
Mount Shasta, California

Bokblogg. Faktisk.

Ja, faktisk.

Nå har jeg slettet alle mine tidligere, mer eller mindre surmagede innlegg fra denne bloggen, og starter med helt blanke ark. Jeg fikk idéen etter å ha lest en annen bokblogg. Nei, det kan ikke være for mange bokblogger. Vi leser alle forskjellige bøker og har forskjellig smak, så det argumentet bortfalt før det kom på bordet.

Jeg har en forfatter i magen selv, og jeg holder på med en bok – som også har blitt slettet og gjenskapt en rekke ganger, etter hvert som jeg selv har lært mer om forfatterhåndtverket. Ja, det er i aller høyeste grad et håndtverk.

Da jeg startet på den romanen for x antall år siden, ante jeg ingen ting om hvordan man bygger opp en roman, og skrev glatt 26 lange kapitler før tåka la seg tett rundt meg og manuset ble lagt vekk. Og gudskjelov for det, for da jeg tok det frem igjen etter et par år (!) og begynte å lese igjennom det, fant jeg fort ut at den var like interessant som de gamle telefonkatalogene. Dere som er født før 1990 husker telefonkatalogene. Den boka hadde vært for spesielt interesserte, og dem ville det ikke ha vært mange av, for å si det sånn.

Etter å ha fått antatt en rekke noveller i ukeblader både her hjemme samt i Sverige og Danmark, har jeg fått selvtillit på at jeg kan skrive, og derfor meldte jeg meg høsten 2014 på et skrivekurs i regi av Forfatterskolen – som jeg anbefaler på det varmeste til ALLE som går med en forfatterspire i magen. Det du ikke lærer der, kan ikke læres bort.

Gjennom Forfatterskolen har jeg også blitt gjort kjent med diverse nettsteder og videoer som har ett og annet å lære bort, så nå kjenner jeg at jeg har kunnskap nok til faktisk å klare å fullføre manuset mitt. Jeg har jo en historie å fortelle. Det er «bare» å få den ned i skriftform.

Denne skrivelysten henger tett sammen med leselysten, og er også noe av grunnen til at jeg fra sommeren 2016 har kastet meg over bøker som en sulten ulv kaster seg over rådyret. Vi må ha næring! Og selv om bøkene jeg leser ikke er den sjangeren jeg selv skriver, så lærer også de meg mye. En bakdel ved å ha gått kurs og lært en masse, er dog at jeg sitter og redigerer mens jeg leser, men det får være. Det får gå i boksen «Yrkesskade». Det er for øvrig også en grei ting å ta med seg: alle kan gjøre det bedre, og allikevel har de blitt utgitt, og mange av bøkene er pokker så gode!

Jeg begynner denne bloggen med boken «Mi briljante venninne» av

Alt i et øyeblikk (Summer at the lake)

alt-i-et-oyeblikkDette er en skikkelig «feelgood»-historie. Lett å lese, underholdende, koselig, morsom og litt vemodig.

Handlingen foregår i Oxford og ved Comosjøen i Italia.

Floriana Day er en 31 år gammel kvinne og autorisert turistguide i Oxford og trives godt med både livet og jobben. Beskrivelsene av Oxford og dens turistattraksjoner, som Christ Church College, hvor spisesalen på Hogworth har sin opprinnelse, og The Bodleian Library som også ble brukt i fire av filmene om Harry Potter gjør at jeg får lyst til å besøke byen. Jeg elsker bøker som tar med seg slike detaljer. Steder man selv kan besøke og kjenne igjen. Det gir historiene mer liv og troverdighet.

Boken starter med at Floriana mottar en bryllupsinvitasjon, fra ham hun anser som sitt livs kjærlighet – hennes tidligere beste venn i hele verden; Seb. Han har aldri ansett henne som noe annet enn sin beste venn og skriver at han gjerne vil ha henne der på sin store dag. De har ikke snakket eller sett hverandre på et par år, så dette setter Floriana helt ut og fører til en ganske dramatisk ulykke. Og hell i uhell; hadde det ikke vært for den ulykken hadde hun aldri møtt Miss Esme Silcox, en nydelig eldre dame som ikke legger fingrene i mellom, eller Adam Strong, en eiendomsutvikler som nylig har avsluttet et syv år langt forhold til Jesse. Eller, har blitt dumpet, er vel mer riktig.

Ingen av dem kjenner hverandre fra før, men Florianas ulykke fører dem sammen og de utvikler er fantastisk vennskap på tvers av alder og bakgrunn.

Brullypet til Seb og hans utkårede, Imogen, fører dem alle tre til Como. Adam sier ja til å bli med som Florianas «date» i bryllupet da hun nødig ville stille alene og singel, og Esme vil så gjerne tilbake til stedet hun tilbrakte en lang sommer som ung kvinne og hvor hun møtte og forelsket seg i teologistudenten Marco. Hun har aldri sluttet å tenke på ham, og vil så gjerne se igjen villaen hun og faren bodde i den sommeren, og kanskje finne ut av hvordan det har gått med hennes gamle flamme.

Boken byr på noen overraskelser underveis, og jeg ble så glad i hovedpersonene at jeg bare måtte lese og finne ut hva som ventet på neste side. Og da boken var slutt, ble jeg litt lei meg rett og slett. Jeg skulle så gjerne bare få fortsette å være flue på veggen i livene til disse tre nydelige menneskene. Erica James har gjort en god jobb med karakterene sine.

Boken er perfekt for innekvelder i sofakroken med stearinys, pledd og et stort krus med te. Jeg håper den blir filmet for jeg vil gjerne se den også. I rollene ønsker jeg meg Emilia Clark som Floriana, Dame Judy Dench som Esme og Michael Fassbender som Adam Strong. Det hadde vært perfekt.

 

Forfatter Erica James.

Bastion forlag 2014

 

Mi briljante venninne

mi-briljante-venninne

Måtte slette det opprinnelige innlegget om denne boka, da jeg leste det om igjen nå og fant ut at det fremstod som det tørreste av tørt. Verre enn sagflis for å si det pent.

Det skal da for pokker ikke være en offisiell bokanmeldelse. Det skal være MIN opplevelse av boka.

So; here we og again. Nytt forsøk.

Altså:

Boka heter Mi briljante venninne og den er like briljant som Lila, som altså er denne briljante venninnen.

Den er oversatt til nynorsk, hvilket er helt genialt. Det gir en helt egen stemning.

Forfatteren, Elena Ferrante (som er et pseudonym. Kun forlaget kjenner identiteten hennes), innleder historien i nåtid, ved at bokens jeg-karakter, som også heter Elena, får en telefon fra sin beste venninnes sønn som oppskjørtet og fortvilet forteller at hans mor er borte. Han lurer på om hun er hos henne, hvilket hun ikke er. Ikke et spor har hun etterlatt som vitne om sitt liv og eksistens. Alt er borte. Selv bilder av henne. Og der hvor hun opptrer på fotografier sammen med sin sønn, er hun selv klippet bort.

Selve historien tar til, og begynner med at disse to venninnene som små jentunger i en fattig bydel i Napoli på 50-tallet, er på vei opp trappen til øverste etasje, i bygården hvor selve uhyret bor. Don Achille Caracci. Det var i det øyeblikket vennskapet deres ble beseglet.

Vi følger jentene Elena og Lila opp gjennom barne- og tidlige ungdomsår i denne fattige bydelen. Jentene er begge skoleflinke, men Lila må som elleveåring, når grunnskolen er over, begynne å jobbe i farens skomakerforretning, mens Elena får fortsette sin skolegang etter påtrykk og direkte bidrag fra lærerinnen deres.

Lila later som hun ikke bryr seg, og jobber flittig for familien. I smug leser hun alt Elena leser og mer. Hun har lånekort på biblioteket på hvert av familiemedlemmene og låner én bok per uke per lånekort.

De to jentene er ulike som ild og vann, men er på et merkelig vis avhengige av hverandre. Elena, den snille, omgjengelige, lyshårede og pene, og Lila den magre, lille, uskjønne, atale og nokså fandenivoldske som ikke trenger noen. Hun ville nok aldri innrømmet sin avhengighet til Elena.

Denne fattige bydelen de vokser opp i er et sted med mye vold og agressjon dominert av en sterk machokultur, som både menn, kvinner, gutter og jenter påvirkes av. Her er familieære og hevn hete tema, og gutter og menn forventes å forsvare familiens ære for alt det er verdt. Det blir ofte voldelig. Her er også voldelige ektemenn som forsvarer sin egen ære ved å tukte både koner og unger. Ved ett tilfelle kan man lese om en far som faktisk kaster sin datter ut av vinduet etter skrik og skrål i leiligheten, så her går det for seg så glassplintene singler og til og med et drap har det blitt plass til. Et drap som følger begge de impliserte familiene i all ettertid.

Etter som årene går og jentene går inn i tenårene, forandrer Lila seg som svanen i «Den stygge andungen» og blir en ung kvinne som får folk til å snu seg etter henne. Elena som var den pene, går gjennom tenårene med fet hud og kviser, og i tillegg må hun begynne med briller. Det endrer dog ikke det merkelige vennskapet mellom disse to jentene.

Vi følger dem, og blir også godt kjent med deres venner i bydelen, helt frem til Lilas bryllupsdag. Hun gifter seg som sekstenåring med Don Achilles sønn, Stefano Caracci – en velstående ung mann som har overtatt sin fars kjøtthandel.

Boken avsluttes midt i bryllupsfesten, akkurat da Lila opplever noe hun nødvendigvis må oppfatte som et alvorlig svik fra sin nye ektemann sin side. Det sier soga ikke noe om, men slik må det være, og etter å ha blitt godt kjent med Lila og hennes temperament gjennom historien i denne første boken i en kvartett, vil jeg anta at et lite helvete bryter løs.

Nå må jeg sporenstreks gå til innkjøp av de tre påfølgende bøkene i kvartetten; bok 2: Historia om det nye namnet, bok 3: Dei som flyktar og dei som blir og bok 4: Historia om det tapte barnet.

Jeg simpelthen vite hva som skjer videre i livene til disse to jentene. Vil Elena fortsette å studere? Tar hun et utdannelse? Kommer hun seg ut av bydelen? Forblir Lila gift etter sviket fra Stefano? Osv.

At hun får barn vet vi jo, i og med at hennes sønn ringer bokens jeg-person helt innledningsvis, men mer enn det er en hemmelighet helt til man har vært i bokhandelen. I hvert fall for min del.

Jepp, boka anbefales på det aller varmeste, og når jeg har lest de tre neste, skal jeg skrive litt om dem også, tenker jeg.