Mi briljante venninne

mi-briljante-venninne

Måtte slette det opprinnelige innlegget om denne boka, da jeg leste det om igjen nå og fant ut at det fremstod som det tørreste av tørt. Verre enn sagflis for å si det pent.

Det skal da for pokker ikke være en offisiell bokanmeldelse. Det skal være MIN opplevelse av boka.

So; here we og again. Nytt forsøk.

Altså:

Boka heter Mi briljante venninne og den er like briljant som Lila, som altså er denne briljante venninnen.

Den er oversatt til nynorsk, hvilket er helt genialt. Det gir en helt egen stemning.

Forfatteren, Elena Ferrante (som er et pseudonym. Kun forlaget kjenner identiteten hennes), innleder historien i nåtid, ved at bokens jeg-karakter, som også heter Elena, får en telefon fra sin beste venninnes sønn som oppskjørtet og fortvilet forteller at hans mor er borte. Han lurer på om hun er hos henne, hvilket hun ikke er. Ikke et spor har hun etterlatt som vitne om sitt liv og eksistens. Alt er borte. Selv bilder av henne. Og der hvor hun opptrer på fotografier sammen med sin sønn, er hun selv klippet bort.

Selve historien tar til, og begynner med at disse to venninnene som små jentunger i en fattig bydel i Napoli på 50-tallet, er på vei opp trappen til øverste etasje, i bygården hvor selve uhyret bor. Don Achille Caracci. Det var i det øyeblikket vennskapet deres ble beseglet.

Vi følger jentene Elena og Lila opp gjennom barne- og tidlige ungdomsår i denne fattige bydelen. Jentene er begge skoleflinke, men Lila må som elleveåring, når grunnskolen er over, begynne å jobbe i farens skomakerforretning, mens Elena får fortsette sin skolegang etter påtrykk og direkte bidrag fra lærerinnen deres.

Lila later som hun ikke bryr seg, og jobber flittig for familien. I smug leser hun alt Elena leser og mer. Hun har lånekort på biblioteket på hvert av familiemedlemmene og låner én bok per uke per lånekort.

De to jentene er ulike som ild og vann, men er på et merkelig vis avhengige av hverandre. Elena, den snille, omgjengelige, lyshårede og pene, og Lila den magre, lille, uskjønne, atale og nokså fandenivoldske som ikke trenger noen. Hun ville nok aldri innrømmet sin avhengighet til Elena.

Denne fattige bydelen de vokser opp i er et sted med mye vold og agressjon dominert av en sterk machokultur, som både menn, kvinner, gutter og jenter påvirkes av. Her er familieære og hevn hete tema, og gutter og menn forventes å forsvare familiens ære for alt det er verdt. Det blir ofte voldelig. Her er også voldelige ektemenn som forsvarer sin egen ære ved å tukte både koner og unger. Ved ett tilfelle kan man lese om en far som faktisk kaster sin datter ut av vinduet etter skrik og skrål i leiligheten, så her går det for seg så glassplintene singler og til og med et drap har det blitt plass til. Et drap som følger begge de impliserte familiene i all ettertid.

Etter som årene går og jentene går inn i tenårene, forandrer Lila seg som svanen i «Den stygge andungen» og blir en ung kvinne som får folk til å snu seg etter henne. Elena som var den pene, går gjennom tenårene med fet hud og kviser, og i tillegg må hun begynne med briller. Det endrer dog ikke det merkelige vennskapet mellom disse to jentene.

Vi følger dem, og blir også godt kjent med deres venner i bydelen, helt frem til Lilas bryllupsdag. Hun gifter seg som sekstenåring med Don Achilles sønn, Stefano Caracci – en velstående ung mann som har overtatt sin fars kjøtthandel.

Boken avsluttes midt i bryllupsfesten, akkurat da Lila opplever noe hun nødvendigvis må oppfatte som et alvorlig svik fra sin nye ektemann sin side. Det sier soga ikke noe om, men slik må det være, og etter å ha blitt godt kjent med Lila og hennes temperament gjennom historien i denne første boken i en kvartett, vil jeg anta at et lite helvete bryter løs.

Nå må jeg sporenstreks gå til innkjøp av de tre påfølgende bøkene i kvartetten; bok 2: Historia om det nye namnet, bok 3: Dei som flyktar og dei som blir og bok 4: Historia om det tapte barnet.

Jeg simpelthen vite hva som skjer videre i livene til disse to jentene. Vil Elena fortsette å studere? Tar hun et utdannelse? Kommer hun seg ut av bydelen? Forblir Lila gift etter sviket fra Stefano? Osv.

At hun får barn vet vi jo, i og med at hennes sønn ringer bokens jeg-person helt innledningsvis, men mer enn det er en hemmelighet helt til man har vært i bokhandelen. I hvert fall for min del.

Jepp, boka anbefales på det aller varmeste, og når jeg har lest de tre neste, skal jeg skrive litt om dem også, tenker jeg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s