Tregt på lesefronten

free_books_on_the_webDet går tregt på lesefronten for tiden. Jeg startet på en bok som ikke helt klarer å fange meg, men jeg skal lese den ferdig. Hjemkomsten, av Victoria Hislop. Hun som skrev Øya, som jo er en rasende bra bok. Hjemkomsten er sikkert like bra – det er bare hodet mitt som ikke helt får til om dagen.

I stedet for å lese, så skriver jeg. Jeg liker jo å skrive og jeg har fått en håndfull noveller publisert i Hjemmet her i Norge, og i Hemmets Journal i Sverige, samt danske Hjemmet. Det er da noe.

Nå prøver jeg å skrive en bok. Eller – jeg holder på å skrive en bok. Det er en ungdomsbok, for litt yngre ungdom/store barn. Den havner vel i kategorien Fantazy selv om den ikke inneholder de typiske elementene som drager, troll, dverger, store kampscener osv. Den handler om «lille» Mie – en norsk fjortenåring som blir plassert i en temmelig ugrei posisjon. Hun skal redde verden. Intet mindre.

Denne boken er påbegynt en lang rekke ganger gjennom en god del år, og har også vært helt lagt bort i noen år, men nå tror jeg faktisk at den er i gang på ordentlig og det takker jeg Forfatterskolen for.

Jeg har tatt noen skrivekurs tidligere, uten å bli noe særlig bedre til å skrive. Altså; jeg kan skrive – korrekt norsk osv., men det å lage en historie og vite hvordan den skal bygges opp for å bli lesverdig – se det er en helt annen sak og faktisk noe som kan læres. Forfatterskolen har lært meg masse som jeg hadde null og niks peiling på fra før.

Skolens rektor – Kristine Storli Henningsen – er voldsomt dyktig og motiverende, og flink til å lære fra seg. I tillegg kjøres det jevnlige webinarer med store, velkjente norske forfattere som deler av sin visdom og kunnskap. I tillegg kjøres også webinarer hvor vi lærer å «kill Our darlings» so to speak. Redigere vekk unødvendig støy. Det har jeg lært mye av, og det vet jeg at jeg ikke er alene om.

Flere av mine «medelever» har faktisk klart å få utgitt bok etter endt kurs, så her er det virkelig mye å hente. (I motsetning til andre skrivekurs jeg har prøvd opp gjennom tidene).

Skriving er et håndverk, har jeg fått lære. De aller færreste kan sette seg ned å skrive en bok fra perm til perm. Det ligger masse arbeid bak. Jeg som er en utålmodig sjel, har litt lett for å slurve i faget og vil gjerne fort frem, så jeg skriver synopsis (hovedtrekkene i handlingene) parallelt med manuset. De utvikler seg litt hånd i hånd, men det gjør jo også selve skriveprosessen litt treg. Det innser jeg. Hadde jeg gjort meg ferdig med research og synopsis først, kunne nok selve boken vært lettere å skrive.

Eksempel: jeg vet at Mie skal til Mount Shasta i California, så jeg skriver til hun kommer dit. begynner jeg å Google Mt. Shastas  historie, legender, ser på kart, finner byer og steder osv. Og da stopper jo skrivingen opp mens jeg roter og leter rundt på nett og finner det jeg vil ta med. Jeg burde ta for meg alt det først, slik at alt er klart i synopsisen før jeg begynner å fortelle historien. Men som sagt: utålmodig.

I tillegg er jeg helt i verdenstoppen når det kommer til prokrastinering. Utsettelse av ting.

Nå har jeg sittet her og prokrastinert bort en masse tid på dette blogginnlegget, for å slippe og fortsette der jeg slapp i går.

Mie har kommet til Mount Shasta, og tror hun er på ferie med tante. She’s in for a surprise.

Så – tidtrøyta er over. Jeg må skride til verket.

mt shasta
Mount Shasta, California

Bokblogg. Faktisk.

Ja, faktisk.

Nå har jeg slettet alle mine tidligere, mer eller mindre surmagede innlegg fra denne bloggen, og starter med helt blanke ark. Jeg fikk idéen etter å ha lest en annen bokblogg. Nei, det kan ikke være for mange bokblogger. Vi leser alle forskjellige bøker og har forskjellig smak, så det argumentet bortfalt før det kom på bordet.

Jeg har en forfatter i magen selv, og jeg holder på med en bok – som også har blitt slettet og gjenskapt en rekke ganger, etter hvert som jeg selv har lært mer om forfatterhåndtverket. Ja, det er i aller høyeste grad et håndtverk.

Da jeg startet på den romanen for x antall år siden, ante jeg ingen ting om hvordan man bygger opp en roman, og skrev glatt 26 lange kapitler før tåka la seg tett rundt meg og manuset ble lagt vekk. Og gudskjelov for det, for da jeg tok det frem igjen etter et par år (!) og begynte å lese igjennom det, fant jeg fort ut at den var like interessant som de gamle telefonkatalogene. Dere som er født før 1990 husker telefonkatalogene. Den boka hadde vært for spesielt interesserte, og dem ville det ikke ha vært mange av, for å si det sånn.

Etter å ha fått antatt en rekke noveller i ukeblader både her hjemme samt i Sverige og Danmark, har jeg fått selvtillit på at jeg kan skrive, og derfor meldte jeg meg høsten 2014 på et skrivekurs i regi av Forfatterskolen – som jeg anbefaler på det varmeste til ALLE som går med en forfatterspire i magen. Det du ikke lærer der, kan ikke læres bort.

Gjennom Forfatterskolen har jeg også blitt gjort kjent med diverse nettsteder og videoer som har ett og annet å lære bort, så nå kjenner jeg at jeg har kunnskap nok til faktisk å klare å fullføre manuset mitt. Jeg har jo en historie å fortelle. Det er «bare» å få den ned i skriftform.

Denne skrivelysten henger tett sammen med leselysten, og er også noe av grunnen til at jeg fra sommeren 2016 har kastet meg over bøker som en sulten ulv kaster seg over rådyret. Vi må ha næring! Og selv om bøkene jeg leser ikke er den sjangeren jeg selv skriver, så lærer også de meg mye. En bakdel ved å ha gått kurs og lært en masse, er dog at jeg sitter og redigerer mens jeg leser, men det får være. Det får gå i boksen «Yrkesskade». Det er for øvrig også en grei ting å ta med seg: alle kan gjøre det bedre, og allikevel har de blitt utgitt, og mange av bøkene er pokker så gode!

Jeg begynner denne bloggen med boken «Mi briljante venninne» av